Bittesmå dikt

De andre, mennesker utenfor mitt hodet
kaller meg en solstråle
og jeg funderer over:
hva betyr dette
finner en betydning, en essens, en form
en stråle som lyser like klart som en sol

men lyset sloknet inni meg for mange år siden
det har begynt å slippe små stråler ut
jeg knuses i min egen hånd
men nå er alt innvendig malt sort
og det er mine øyne også

sortmalte blikk
jeg tåler ikke disse bekymrede ansiktsuttrykk
øyne som stirrer inn i mine sorte øyne
som ikke gir et eneste tegn til livskraft
bare død og fordervelse

ingen forstår
at hver dag så er det såvidt jeg holder ut
med oksygen i magen
og vann i tekopper
teller sekunder

for noen dager siden knuste jeg et vinglass
på et varmt baderomsgulv
jeg la glasskår over hele min nakne kropp
lot de synke inn
betraktet de glinsende og skarpe skår
tenkte på at dette er sjelen min
sår og fylt med vonde skår

sent i september

Dette er et hjerte, en form, noe abstrakt og skjørt og vakkert. Det lyser kraftig inni oss alle, et lys, en sjel, noen kaller det Gud. jeg kaller det livets kraft (noe vakkert og sjelelig).

Det ligger fortsatt psykdom strødd utover hele hjertet mitt, små sorte hull som jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle, Det stikker og gnager, jeg glemmer, sover, løper, står på hendene og hodet, faller, danser under månelyset, tenker på eventyrere, 

Det er som å være splittet i to, for jeg er til tider så lykkelig men så plutselig faller alt sammen, det gir ingen logikk.